Ufødte mennesker og deres rettigheter

I Norge pågår det for tiden en debatt om abort. Det handler om et lovforslag som skal forandre en formulering i abortloven, slik at det ikke lenger blir lov å abortere ”alvorlig syke” barn etter 12. svangerskapsuke – men kun hvis barnet ”ikke er levedyktig”.

Debatten virker for meg helt absurd, og viser hvor mye vi har mistet gangsynet i spørsmålet om å ta ufødte barns liv. La oss ta noen skritt tilbake, og se hva det egentlig handler om:

Uansett hvordan man vrir og vender på argumentene for og imot abort, så koker det ned til to spørmål:

1. Er det ufødte barnet et menneske.

2. Er det lov å drepe ufødte, enten de er mennesker eller ikke?

Er det ufødte barnet et menneske?

Hvordan definerer man et menneske? Det er et spennende spørmål – men egentlig ikke helt relevant her. For uansett hva du sier at et menneske er, så er et ufødt barn det samme som et født barn, bortsett fra noen ting:

1. Størrelse
2. Utviklingsgrad
3. Oppholdssted
4. Avhengighet

Størrelse. Et ufødt barn et mindre enn et født barn. Om størrelsen skal ha en betydning for definisjonen på et menneske, så må vi ha en gradstokk som sier hvilken størrelse et foster må ha for å bli et menneske. En slik gradstokk finnes ikke – og om den fantes, ville den nødvendigvis vært helt tilfeldig.

Utviklingsgrad. Et ufødt barn er mindre utviklet enn et født barn. Men det er ingenting magisk som skjer under 10., 12. eller 16. svangerskapsuke, der fosteret først ikke er utviklet, og så er fult utviklet. Mennesket utvikler seg i stor grad frem til sene tenårene – og siden i viss grad helt frem til døden. Man kan altså ikke definere mennesket ut fra graden av utvikling, med mindre definisjonen nok en gang skal bli helt tilfeldig.

Oppholdssted. Ufødte barn befinner seg i en livmor. Dette er en stor forskjell fra oss andre, siden ingen født person befinner seg i en livmor. Men kan man definere noen som et menneske fordi de ikke befinner seg i en livmor? I så fall ville et foster som blir tatt ut av livmoren for siden å legges tilbake (det finnes situasjoner da foster må opereres utenfor livmoren) først ikke være et menneske – så bli et menneske – og så slutte å være det igjen.

Man kan altså vanskelig definere mennesket utfra dets oppholdssted.

Avhengighet. Uten hjelp fra sin mor dør et foster. Hvis moren hindrer næringstilførsel, eller på andre måter ikke tar hånd om barnet, så vil det dø. Da burde man kunne si at et foster ikke er helt og fullt menneske før det er uavhengig av sin mor.

Men når slutter et barn å være avhengig av sin mor? 12. svangerskapsuken? Når barnet er født? Når det er tre år? Fem år? Om fullstendig uavhengighet fra moren eller annen ekstern hjelp er det eneste som gjør oss til mennesker – da skaper den definisjonen flere problemer enn den løser.

Er det riktig å drepe ufødte mennesker?

De fleste forskere er i dag enige i at vi ikke kan omdefinere foster slik at de ikke er mennesker. De er små mennesker. Men det betyr ikke at de skal ha samme rettigheter som alle andre mennesker. Man kan rett og slett lovfeste at det er tillatt å drepe barn fram til en gitt uke i svangerskapet. Det er jo det som er gjort i mange land i verden – blant annet Norge og Sverige.

Problemet er at bare fordi noe er lovfestet, så er det ikke moralsk riktig. Som Martin Luther King Jr. skal ha sagt: «Glem aldri at alt Hitler gjorde i Tyskland var lovlig.»

Så hvordan kan man forsvare mord på ufødte barn? La meg gi noen eksempler på argument:

1. Fosteret er en del av moren.
2. Morens valgfrihet står over fosterets rett til liv.
3. Det er best at et uønsket eller uegnet barn ikke blir født.

Fosteret er en del av moren. Tanken med dette argumentet er at abort ikke er stort annerledes enn å trekke en tann eller klippe håret. Fosteret er en del av moren som hun kan gjøre som hun vil med.

Dette er per definisjon ikke riktig. Et foster er ikke mer en del av moren enn du er en del av din mor. Et foster deler ikke DNA med sin mor, og heller ikke nervesystem, bevissthets-senter, eller noe annet. Fostervannet er lagd slik at det skal hindre morens kropp fra å støte bort det fremmede legemet som befinner seg i henne. Man kan ikke med vitenskapen i hånd si at det ufødte fosteret er en del av morens kropp.

Forskjellen mellom mor og barn skjer ved befruktningen, slik at det før det øyeblikket ikke er et eget menneske, men etter det er det.

Morens valgfrihet står over fosterets rett til liv. Dette høres bra ut – og den moderne parolen er «Kvinnens rett til sin egen kropp». Jeg har allerede nevnt at fosteret ikke er en del av kvinnens kropp – men har ikke en kvinne retten til å velge hvem som skal få lov til å befinne seg i hennes kropp?

Det finnes en moralsk grunnregel som går ut på at det å redde et liv går over andre rettigheter eller plikter. Jeg har f.eks. retten til å slappe av i mitt eget hjem. Men er det riktig av meg å gjøre det når en person ligger døende utenfor min dør? Jeg har en skyldighet til ikke å lyve – men trumfes ikke den av skyldigheten til å redde liv?

I situasjonen med en abort så stilles morens rett til sin egen kropp mot barnets rett til sin egen kropp. Hvem sier at den enes rett overgår den andres? Ingen sier at moren skal drepes for at barnet har rett til sin kropp – og ingen burde si det omvendte. Ufødte kvinner har også rett til sin kropp.

Det er best at et uønsket eller uegnet barn ikke blir født. Om et barn ser fram imot et liv i fattigdom i en voldelig familie, eller et liv i sykdom – så er det kanskje bedre å la barnet dø allerede i morslivet?

Dette argumentet flytter menneskets verdi fra noe som er i selve vesenet, til noe som er avhengig av omstendighetene. Det ville i så fall bety at en tiggers liv er mindre verdt enn en rikmanns liv, noe som i sin tur skaper presedens for forakt mot sykdom og annerledeshet.

Debatten som pågår i Norge i dag handler blant annet om barn med Downs syndrom. Skal det være lov å abortere barn på grunnlag av deres sykdom? Dette resonnementet utgår fra at et sykt barn ikke har livets rett – noe som er helt hinsides.

Om vi ønsker et samfunn der (potensielt) fattige, misbrukte og syke skal sorteres ut – da har vi store problemer.

Hva blir da konklusjonen? Jeg vil si at spørmålet om abort er veldig mye større enn hva jeg har fått med i denne artikkelen; men samtidig er disse tingene helt relevante spørmål som har forsvunnet fra den offentlige debatten, rett og slett fordi det finnes en konsensus om at abort er en rettighet. Med hjelp av kliniske begreper som dehumaniserer de ufødte barna, og med hjelp av en menneskeslekt som tilber sin egen bekvemmelighet, kan foraktet mot liv fortsette. Dette er Jesu etterfølgere kalt til å protestere imot. Vi tjener livets fyrste.

Det er mange ting som jeg ikke tar opp i denne artikkelen – rett og slett fordi jeg tenker å gjøre det ved senere anledning. Om du har noe du synes er viktig å tenke på – eller om du er uenig i mine påstander – så er du velkommen til å legge igjen en kommentar her under.