Bibelen - født med smerte

Hvilke var det som samlet de 66 skrifter som i dag kalles for Bibelen – og under hvilke omstendigheter levde disse menneskene? Og viktigst av alt: Hva sier det om den kristne tro?

Hvordan skjedde samlingen av de hellige hebraiske og arameiske skriftene?

På 500-tallet f.Kr. ble det jødiske riket invadert av Babylonske styrker. Hovedstaden Jerusalem ble ødelagt, templet revet ned og folket der ført i fangenskap til Babylon.

Et slikt nasjonalt trauma skapte spørmål. Siden jødene trodde på Jahve – himmelen og jordens skaper – hvorfor hadde han ikke reddet folket fra en slik tragedie? Og nå som man befant seg i fremmed land – hvordan skulle man leve? Hva var balansegangen mellom å bevare sin identitet som jøde og samtidig ikke isolere seg fullstendig?

Det er i disse omstendighetene som jødene begynte å samle det vi i dag kaller for Det gamle testamentet. Det var selvsagt ikke navnet disse eksil-jødene satte på sine skrifter; men de talte i stedet om Torah (Loven) Nevi'im (Profetene) og Ketuvim (Skriftene), under senere tid forkortet som Tanách.

Mye av Tanach ble skrevet under og etter fangenskapet i Babylon. Det fantes også mange skrifter fra før; Mosebøkene fant sine røtter mange hundre år tidligere, og mange av profetene var fra tiden før eksilet. Men det var under fangenskapet som alt ble samlet til en boksamling.

Så når man spør seg «Hvordan oppsto Bibelen», så må man først vite at den ble samlet av mennesker i eksil, som kjempet med spørmålet om hva som hadde ført dem til den nåværende situasjonen, hva som var Guds vilje for dem i Babylon – og hva som var Guds endelige plan.

Det var altså ikke en regjerende makt som samlet Tanách for å holde kontroll på opprørske borgere, slik propagandamaskinerier av i dag fungerer. Det var heller ikke en teologisk elite som i moralsk megalomani slo alle syndere med profetiske ord fra Herren. Det var i stedet en etnisk, kulturell og religiøs minoritet, som midt i en presset situasjon søkte svaret på sine spørmål i det som profeter tidligere hadde talt.

Da jødene kom tilbake fra Babylon, etter at kongen i det persiske riket tillot dem å vende hjem (perserne hadde beseiret babylonerne), så innså man nødvendigheten av at hele folket skjønte og kunne ta til seg av Tanách. Det utviklet en kultur av skriftlærde, rabbiner, synagoger og oversettelser av Tanách, som ble scenen Jesus fra Nasareth trådte inn på, noen hundre å senere.

Da Jesus samtalte med sin samtids skriftlærde, så var det aldri noe spørmål om hva som var Guds Ord, eller «Skriften» som Jesus ofte sa, for dette var noe som var klinkende klart for alle.

Hvordan samlet man de hellige greske skriftene?

Det vi i dag kaller for Det nye testamentet er en samling 27 biografier, brev og epistler som også oppsto under spesielle omstendigheter.

Hvis man gir seg ut på det hav av amatør-teologi som finnes på Internett, så vil man snart komme i kontakt med påstander som «Bibelen ble ikke én bok før på 300-tallet», eller lignende ting. Ofte er det konsilet i Nicea i år 325 e.Kr. som av noen grunn får stå som den skyldige til Bibelens samlende. Dette er, som enhver historieforsker kan bekrefte, rett og slett ikke sant. Det som er sant, er at alle de 27 bøkene i Det nye testamentet var i omløp og ivrig brukt allerede på 100-tallet e.Kr. De ble brukt i forskjellig grad (de fire evangeliene var mest populære – og f.eks. Peters brev minst spredt), men alle ble brukt i menighetene i Romerriket.

Hvordan var situasjonen for kristne på 100- og 200-tallet e.Kr.? Vel, selv om forfølgelse varierte fra keiser til keiser og fra sted til sted – så var kristne absolutt en forfulgt minoritet. Det var ikke mange rike, mektige eller fremstående personer som propagerte for kristendommen på den offentlige arena. Kristne fantes i alle områder i den romerske verden, og de hadde samme problem og spørsmål som eksil-jødene i Babylon: «Hvordan skal vi bevare vår identitet?» Svaret fant man både i Tanách, og i de skrifter som Jesu apostler hadde etterlatt seg. Disse ble til trøst, formaning, undervisning og håp under vanskelige tider.

Nok en gang var det altså ikke maktmennesker eller politikere som samlet og spredte skriftene, men forfulgte og forhatte mennesker i en presset situasjon.

Hva betyr dette for oss?

Bibelen er ikke designet som et maktinstrument for herskere, men som en trøst for fortrykte. Derfor er det to ting man må spørre seg når man leser Bibelen:

1. Hva betydde denne teksten for de som den ble skrevet til?

Det vil si – hvordan skjønte menigheten i Korint det Paulus skrev til dem? Hvordan tok folket i Jerusalem imot Jeremias' profetier? Dette er viktig, fordi vi ofte appliserer en tekst direkte på oss og vår situasjon – men vi må huske at selv om Bibelen ble skrevet for oss, så ble den ikke skrevet til oss.

2. Hvorfor ble akkurat denne teksten en del av kanon?

Med det mener jeg at det var en grunn til at Gud ga denne boken til sitt folk, og han gjorde det i en bestemt tid i historien. Hvorfor trykket jødene sine skrifter til sine bryst, og betraktet dem som Guds tiltale? Hvorfor talte de etter-apostoliske forkynnerne om en gitt samling skrifter som inspirerte av Gud?

Først etter at disse spørsmålene er stilt og besvart kan vi stille det spørmål vi ofte stiller først, nemlig: «Hva betyr denne teksten for meg, i dag?»