Et av de mest omveltende bibelstudiene jeg noen gang har
hatt, var den gangen jeg satte meg ned med min Bibel og spurte meg selv et
enkelt spørsmål: «Hvorfor?» Hvorfor frelst? Hvorfor Jesus? Hvorfor synd og død
og korsfestelse og frelse og oppstandelse og evig liv? Hvorfor alt? Så begynte
jeg å markere med et X alle bibelstedene med uttrykk som «fordi», «til dette»
eller «for at». Jeg søkte meg mot enden på alt.
Hva som ble resultatet av min søken, det er kanskje emne for en annen artikkel, men et bibelord som jeg markerte med X, var 1 Peter 2:21, som sier: «For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor …» (min kursivering)
Hva som ble resultatet av min søken, det er kanskje emne for en annen artikkel, men et bibelord som jeg markerte med X, var 1 Peter 2:21, som sier: «For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor …» (min kursivering)
Hva mener Peter er Guds hensikt med vårt kall? Det tenkte
jeg si noe om i denne artikkelen.
Kalt av Gud
Guds kall er et tema så gammelt som Bibelen. Gud kalte Noah,
Abraham, Moses, Samuel, David, profetene og hele Israels folk ved forskjellige
anledninger. Han tok dem ut av deres tidligere sammenheng, og satte dem til
side for et spesielt oppdrag eller hensikt. Det er dette som i Bibelens
terminologi kalles for «hellighet», nemlig å bli satt til side og utrustet for
noe spesielt. Slik som du og jeg gjør hver morgen – vi velger fra vår garderobe
de klærne vi mener er brukbare for den dagens gjøremål og vær.
Dersom man ser på tiden etter Jesu død og oppstandelse, så adskilte
Jesus en gruppe av sine adepter til å gå ut i verden for å fortelle de gode nyhetene
om Guds rike som nå hadde brutt inn i kosmos på en ny og revolusjonerende måte.
De ble kalt apostler (fra gresk apostolos,
sendebud), og apostlene videreformidlet kallet til å komme inn i Guds rike, da
de over hele verden og skapte nye Jesus-familier. Disse gruppene ble på gresk
ble kalt for ekklesía (de utkalte/utvalgte), til norsk ofte oversatt
med menighet eller kirke.
med menighet eller kirke.
Da Peter skriver sitt første brev, adresserer han det til «de utvalgte (eklektois) som lever som fremmede, spredt omkring …» (1. Peter 1:1) Vi ser ofte på frelsen som noe vi velger; Jesus åpner en dør for oss til evig liv, og vi velger om vi vil gå inn gjennom den døren eller ikke. Og selv om det bærer noe av sannhet, så er det ikke hele sannheten. De som går inn gjennom kallets dør er nemlig utvalgte – og utvelgelsen er med en hensikt.
Til dette
Peter fortsetter i sitt brev å forklare for «de utvalgte» hvordan
de skal forholde seg til en fiendtlig innstilt verden. Det interessante er at han
ikke ser for seg at ting skal bli bedre eller lettere for de forfulgte og
latterliggjorte Jesus-familiene. Han oppfordrer til å møte spott med gode
gjerninger, og forfølgelse med et blikk festet på Jesus.
Det er her bibelsitatet jeg siterte i begynnelsen kommer
inn. Først beskriver Peter en kristen slave som tjener en ond herre. Han sier
at den slaven vise tålmod, selv om han lider urett. For det er akkurat når en
lider urett som man kan få oppleve Guds nåde. Det er her jeg blir så provosert
og fascinert av Peter. Nåde? Er det nåde å lide urett? Hvorfor? Jo, svaret er «For
til dette ble dere kalt …»
Er vi kalt til å lide urett? Kan det stemme? Det må være
verdens dårligste rekruterings-slogan: «Kom til oss, her får du lide!» Samtidig
virker det som at Peter er en troverdig utlegger av Jesu egne ord:
«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta
sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men
den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Hva vil det gagne et
menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et
menneske gi som vederlag for sin sjel?» (Matteus 16:24-26)
Den første menighetens erfaring
Det var ikke mange dager etter menighetens fødsel, rundt pinsen
år 29 f.Kr., at forfølgelsen begynte mot den unge bevegelsen. Stefanus ble den
første martyren etter bare en kort tid, Jakob var den første av apostlene som
ble henrettet. De første 300 årene av menighetens historie var forfølgelse mer regel
enn unntak (selv om det absolutt ikke var slik at kristne ble forfulgt overalt
og hele tiden), og martyrskap var en viktig og naturlig del av den kristne
identiteten.
Selv om ikke denne tiden i den kristne historien ikke betydde
at kristne konstant ble kjeppjaget ut av byene, eller korsfestet så fort de ble
fanget av romerske myndigheter, så var fremmedskapet en alltid nærværende del
av livet. Den annerledes livsstilen satte sine merker, og allerede de første
kristne strevde med spørsmål om hva som var sentralt for den kristne
identiteten (bl.a. diskuterte man om en kristen kunne spise kjøtt som var ofret
til avguder). Derfor levde den kristne menigheten ikke bare under forfølgelser,
men også misforståelser, fiendskap og fremmedgjørelse fra resten av samfunnet.
Det kanskje ikke høres ut som «virkelig» lidelse, men alle som har måttet gå i
konfrontasjon med samfunnets innstilling i et spørsmål, vet at det er en kamp.
Jesus som eksempel
Bibelordet jeg prøver å utlegge sier altså «For til dette
ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel,
for at dere skal følge i hans fotspor …» Om man lurer på hvorfor lidelsen er en
så integrert del av det kristne kallet, er det bare å se på Jesus. Hans lidelse
er vårt eksempel. Da spør man seg umiddelbart: Hvorfor led Jesus? Og Peter
svarer:
«Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn.
Han svarte ikke med hån når han ble hånt, han truet ikke når han led, men
overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig. På sin egen kropp bar han våre
synder opp på treet, så vi skulle dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten.
Ved hans sår ble dere helbredet.» (1. Peter 2:22-24)
I denne teksten finnes også et «så», altså et ord som peker
på hensikt: «… så vi skulle dø bort fra syndene …» Hensikten med Jesu lidelse
og død var menneskers frelse. Om man leser dette ordet så ser man både det
Jesus gjorde som vi ikke kan gjøre – nemlig å bære andre menneskers synder –
men også at vi gjennom å ha samme innstilling til vår egen eksistens som den
Jesus hadde, kan være med på å føre mennesker til Jesus i alle omstendigheter.
Nå skal jeg si noe som jeg mener av hele mitt hjerte, og som
mange kristne virker å misforstå når jeg sier: Gud trenger ikke at jeg er frisk. Gud trenger ikke at jeg har det
bra, er lykkelig, rik eller fremgangsrik. Det kan høres rart ut, og jeg ser deg
allerede bla i din Bibel etter ord som sier at Gud gir oss glede, helse, rikdom
osv. Og det er sant. Men det jeg sier er at Gud ikke trenger at jeg har det bra. Jesus måtte lide for å oppnå det som
var Faderens plan, og hans lidelse er et eksempel for oss. Dette er en viktig
leksjon å lære seg, slik at man ikke blir forundret over prøvelsens ild (1.
Peter 4:12) og mister troen på grunn av vanskeligheter. Gud kommer til å bruke
din svakhet, sykdom, lidelse og til og med død til sitt navns forherligelse.
Men hvordan skal man klare å leve et liv som kan være både på høyden og i dypet? Jo, Paulus sier: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.» (Filipperbrevet 4:13) Han som kalte deg til et liv i Jesu fotspor, han kommer også til å lede deg hele veien frem.
Min bønn er denne: Herre, hjelp meg å leve deg til ære i dag. Hjelp meg å leve som en fremmed i denne verden, bære lidelse når det er nødvendig, og hjelp meg å feste blikket på deg, og la dagens sorg være en påminnelse om at det finnes en tørst som denne verden ikke kan slukke. Mitt hjerte er i ro bare og alltid når det får hvile hos deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar