Hosianna til jul og påske

En artikkel om da jeg løste et julemysterium og ble velsignet av evangelium.

Er du en person som liker å finne ordspill, grammatiske feil og doble betydninger når du hører eller leser noe? Da kan det hende at du kommer fra Göteborg (kjent for sin ordspill-humor). Hvis du dessuten liker å analysere teologien i kristne sanger, så sitter du og jeg i samme båt. Jeg blir like deler irritert og glad når jeg finner småting som er feil i forskjellige sanger. Du kjenner til sangen «Mary, did you know?», en vakker sang som går ut på at man retorisk spør jomfru Maria om hun visste at det var verdens frelser hun holt i sin favn. Jeg liker sangen, og jeg skjønner det retoriske virkemidlet – men spørsmålet er i grunn veldig dumt. Selvsagt visste Maria at hennes sønn var verdens frelser – hun kan vel ikke helt ha glemt hva engelen sa til henne? 

«Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.» (Lukas 1:32-33)

 

Vel, nå har jeg sagt det – og det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om. Jeg tenkte nemlig på en annen sang – eller rettere sagt: Mange andre sanger. Hvorfor har så mange julesanger med ordet hosianna? La meg ta noen eksempler:

Hosianna, Davids son (Abbé Vogler, 1795)

Ding dong, merrily on high (George Ratcliffe Woodward, 1924)

Hosana anthem (Christian Gregor of Herrnhut, 1700-tallet)

Du kan sikkert flere slike sanger der julen og uttrykket hosianna henger sammen. Når jeg har nevnt dette for venner, har noen spurt om det ikke var dette englene sang for hyrdene utenfor Betlehem, men det stemmer ikke, for englene sa (ikke sang):

«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» (Lukas 2:14)

Så, hvor kommer hosianna fra, og hvordan havnet det i så mange julesanger?

Jesus kommer til Jerusalem

Ca. 33 år etter sin fødsel og en snau uke før sin død, kom Jesus til Jerusalem for å delta i påske-feiringen. Evangelistene forteller oss at han kom ridende på et esel, begynte folket å rope:

«Hosianna, Davids sønn! Velsignet er han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!» (Matteus 21:8-9)

Dette er et sitat fra Salme 118, en av de Salmene som man leste i påsken, så det var ikke rart at det var «top of mind», og dette var en naturlig måte for disiplene og folket i Jerusalem å velkomne den som de mente var Israels håp om redning. For det er dette hosianna betyr. Det er en interjeksjon der hosia betyr «frelse» og na er et forsterkende ord, slik at det kan oversettes «Frels oss!» eller «Frels, vi ber!» Det var altså en bønn til den man mente kunne frelse.

På Jesu tid hadde hosianna blitt et liturgisk begrep som ble brukt i lovprisning av Gud (sammenlignbart med vårt Halleluja). Men i grunn handler det om en anerkjennelse av at Gud er den som kan redde. Jesu navn betyr også «Jahves frelse», og alle de fire bibelske evangelistene ønsker å forklare hvordan Jesus er Israel og verdens frelser.

Vi skal komme tilbake til denne teksten, men vi må først si noe om hvordan hosianna havnet i så mange julesanger.

Advent og kirkeårets tekster

Jeg er ikke en kirkens mann, og har aldri skjønt meg på det der med å ha en gitt tekst som man skal preke over hver søndag. Men i de fleste kirker – fremfor alt katolske, ortodokse og lutherske – er det sånn. Hver søndag har et navn (som «Treenighetssøndag» eller «Palmesøndag») og da skal man lese tre tekster. Kirkeåret begynner med advent, som er fire søndager før juledagen, og advent betyr «ankomst», og betyr at man i fire uker forbereder seg for julen, da Frelseren ankom jorden.

Advent handler altså om å forberede seg for Jesu ankomst, og den første søndagen i advent leser man Salme 24 om kongen som kommer, Romerbrevet 13 om å våkne opp fordi natten snart er slutt, og Matteus 21 om da Jesus kom til Jerusalem på det som nå kalles palmesøndagen.

Jeg har ikke klart å finne ut når man begynte å lese akkurat disse tekstene på 1. advent, men vi vet at advent ble feiret allerede på 400-tallet e.Kr. (da som en fasteperiode før feiringen av Jesu fødsel), og en artikkel som jeg har lest mente at tradisjonen med å lese Matteus 21 denne datoen i hvert fall kommer fra middelalderen.

Så da Abbé Vogler på 1700-tallet skrev «Hosianna, Davids sønn» så var det ikke en julesang, men en advent-sang som skulle synges den 1. søndagen i advent. Mysteriet løst. Jeg kan sove rolig i romjula.

Men.

Jeg er som sagt ikke en stor tilhenger av kirkeårets tekster eller den kirkelige liturgien. For med som er vokst opp i en sola scriptura-tradisjon, så er det mye mer interessant hvilke eventuelle koblinger som finnes i Bibelen mellom Jesu fødsel og hans inntog i Jerusalem.

Fra Betlehem til Jerusalem

La oss se litt på teksten, og da særlig på hyrdenes møte med englene i Lukas 2, og disiplenes lovsang til Jesus i Lukas 19 (selv om ordet hosianna ikke nevnes der – men det er faktisk ikke relevant).

Det var noen hyrder som voktet sin flokk i nærheten av Betlehem den natten da Jesus ble født, og de opplevde da at en Herrens engel sto foran dem, og de så Herrens herlighet lyse. Engelen sa at de ikke skulle frykte, og at han hadde en stor glede å forkynne for dem, som gjaldt hele folket. Gleden var en frelser som var født i Davids by – Messias, Herren.

Da engelen hadde gitt dem informasjon om hvor de skulle finne frelseren, så ble himmelen fylt av en hærskare som lovpriste Gud og sa: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i».

Dette er teksten i Lukas 2:8-14 gjenfortalt. Vi kan si at det er en forkynnelse fra himmelen om noe som akkurat har skjedd, men som så å si intet menneske har forstått. Det måtte himmelsk åpenbaring til for at noen i det hele tatt skulle få med seg de astronomiske dimensjonene av et under som skjedde noen stenkast fra der hyrdene var. Det var ingen kongelige herolder eller oppvakte rabbiner som hilste Jesus velkommen til jorden – men det var en himmelsk hærskare som sparket liv i noen gjetere.

Man kan si at det var en himmelsk revolusjon som brøt inn på jorden, uten at jorden la merke til den.

Om vi så ser på Jesu inntog i Jerusalem, 33 år senere, men bare 10 km bort, så ser vi Jesus komme ridende mot byen på et esel. Han har i tre års tid vandret omkring i Israel, og forkynt evangeliet – det glade budskapet. Gledens budskap er i grunn det samme som englene ropte ut da de forkynte «en stor glede», nemlig at Guds rike har brutt in på jorden med kraft gjennom at Gud ble inkarnert i et menneske.

Teksten i Lukas 19 sier at da Jesus kom ridende, så ble hans disipler så opprømt av glede at de begynte å prise Gud for alle Jesu kraftgjerninger som de hadde sett. Det er da de siterer Salme 118, som handler om kongen som kommer i Herrens navn, og de sier: «Fred i himmelen og ære i det høye».

Ser du at det er samme ord som brukes i kapittel 2 og 19? Glede, fred og en kommende frelser. Forskjellen er at det som en gang ble proklamert av en engel fra himmelen nå ropes ut av de 12 disiplene. Og den himmelske hærskaren er byttet ut med Jerusalems innbyggere, som svarer med sitt «Hosianna i det høye! Hosianna Davids sønn!»

Det som var en himmelsk proklamasjon, er blitt en erfaring i menneskers hjerter. Jesus er den som drar himmelen ned på jorden. Fortsatt er det mange som ikke forstår hvem Jesus er og hvorfor han har kommet – og fremfor alt har de styrende maktene i Jerusalem vanskelig for å akseptere budskapet til profeten fra Galilea. Derfor kommer ikke den freden som disiplene hadde priset Gud for ned på jorden. I stedet roper Jesus ut følgende når han gråtende ser ut over Jerusalem fra Oljeberget topp:

«Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for øynene dine. Det skal komme dager over deg da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter. De skal slå deg og barna dine til jorden, og det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg.» (Lukas 19:42-44)

Herren var på besøk, men man skjønte det ikke – og derfor kom ikke freden over byen. Det var Jesu sorg. I stedet valgte man å dømme og korsfeste fredsfyrsten – Israels håp og frelse.

Der kunne historien ha sluttet, med et knust håp om fred og glede. Desillusjonerte disipler, en Messias-pretendent som ville bli glemt omtrent like raskt som hans kropp råtnet i sin grav. Men det er ikke evangelistenes historie. Det som gjør at Lukas og hans evangelist-venner i det hele tatt vil fortelle sin historie, er at englenes budskap var sant – bare ikke så som vi hadde trodd. Freden kom, og gleden likeså – på den første dagen i uken, da solen var på vei opp og noen kvinner var på vei til Jesu grav, det var da gleden og freden brøt inn i historien, ikke bare som en herlig proklamasjon fra himmelen, men som en virkelig erfaring i menneskers liv. I Lukas fortelling så er Jesu første ord etter sin oppstandelse følgende: «Fred være med dere!» (Lukas 24:36), noe som umiddelbart gjør disiplene helt til seg av glede (Lukas 24:41).

Freden og gleden består i at det englene sa var sant. Det er født en frelser i Davids by. Derfor kan vi rope hosianna til en som hører oss, den oppstandne frelseren og herren. Det er både julens og påskens budskap – budskapet om han som kom for å frelse. Og han som kom en gang for å dø for våre synder, han skal komme en andre gang for å gi en endelig frelse for dem som venter ham. Vi lever i advent, vi venter på Jesu gjenkomst. La oss rope vårt hosianna til han som var, er, og blir til evig tid.