«Det som bygger opp»

Serie: Skal vi lese? 1. Korinterbrevet 14

I Romania leser vi i en bibel-tekst hvert møte, og i de tre menighetene leser vi nå i 1. Korinterbrevet 14, Matteus 16 og Åpenbaringen 10. Jeg tenkte dele med meg av det jeg finner i teksten under vårt studium. I dag fra 1. Korinterbrevet 14.

Innledning

Første Korinterbrevet er delvis skrevet som et svar på et brev som er tapt. Derfor kan det til tider være vanskelig å avgjøre til hvilken konkret situasjon apostelen Paulus skriver. Det er ikke minst tilfelle i kapittel 14. Det som er tydelig er at man har et problem i menighetssamlingene, der det råder uorden. Det virker som at mange taler i tunger, man taler i munn på hverandre, og menigheten har sluttet å vokse, til tross for at møtene virker så fylt av Ånden. La oss lese, vers for vers. Jeg bruker Bibelselskapets oversettelse fra 2011.

Teksten

Vers 1: Jag etter kjærligheten, søk åndsgavene med iver, særlig det å tale profetisk.

Å jage etter kjærligheten knytter an til kapittel 13, der det er beskrevet hvordan all åndelighet og kraft ikke betyr noe uten kjærlighet. Derfor må vi, før alt annet, jage etter kjærligheten.

Når Paulus har satt kjærligheten først, så kommer gavene fra Ånden på riktig sted – og han oppfordrer til iver etter disse også. Disse to tingene skal kjennetegne en Jesu disippel: Han eller hun jakter etter kjærligheten og søker Åndens gaver med iver. Er det noe som mangler hos meg?

 

Vers 2: For den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, for han taler hemmeligheter ved Ånden.

Som oppdratt i Maranata i Stockholm vet jeg hva tungetale er. Jeg ble selv døpt i Ånden da jeg var ti år, og tungetale i betydningen en for mennesker uforståelig bønn, var en helt naturlig del av min oppvekst.

Senere har jeg forstått at noen kristne mener at gaven å tale i tunger (eller tale andre språk) ikke er aktuell for troende i dag, men var ment som et tegn for jødene i kristendommens begynnelse. Mange mener også at den tungetale jeg har opplevd gjennom årene ikke er det som Paulus taler om her. De mener i stedet at dette var en gave der man talte vanlige språk som eksisterer på jorden, men med Åndens hjelp – slik som det er beskrevet i Apostlenes Gjerninger kapittel 2. Jeg skal prøve å forklare hvorfor jeg ikke tror at det er tilfelle, og det første er det som står i dette verset. Den som taler i tunger «taler ikke for mennesker, men for Gud», altså er det en tale til Gud – det er ikke i første hånd ment for å formidle et budskap til mennesker, men å være en kommunikasjon med Gud. Det andre han sier er at «ingen kan forstå ham, for han taler hemmeligheter ved Ånden». Det sier meg at talen ikke var på et språk som kan forståes uten Åndens hjelp. Om det var gresk, latin eller noe annet språk som ble talt av andre, så ville i hvert fall noen kunne forstå.

 

Vers 3: Men den som taler profetisk, taler for menneskene, til oppbyggelse, formaning og trøst.

Vi forbinder nok profeti fremfor alt med et utsagn om fremtiden. Men Paulus sier at en profet taler til oppbyggelse, formaning og trøst.

I min egen menighets-kultur har det forekommet profetiske uttalelser – og jeg har selv opplevd å få et budskap som jeg har formidlet til en person i menigheten – ofte innledet med orden «Så sier Herren», etterfulgt av en tiltale i 1. person singular, som om Gud selv taler. Jeg har ingen grunn til å tvile på at dette er en måte som Ånden taler på gjennom sine profeter – men gaven å tale profetisk er mye større enn som så. Jeg tror at en som legger ut Skriften har en profetisk tjeneste. Profeti er ikke i første hånd ekstase og mekanisk videreformidling av en tiltale, men å ved Ånden tale om det Gud ønsker å formidle til menigheten.

 

Vers 4-5: Den som taler i tunger, oppbygger seg selv, men den som taler profetisk, bygger opp menigheten. Jeg skulle ønske at dere alle talte i tunger, men enda mer at dere talte profetisk. For den som taler profetisk, er større enn den som taler i tunger, hvis han da ikke tyder det han sier, så menigheten kan bli bygd opp.

Tungetale er ifølge dette verset først og fremst til for den som taler selv. Hvordan kan den være det, dersom det er tale om et jordisk språk som taleren selv ikke forstår? Det virker snarere som at det skjer noe i den Ånde-inspirerte bønnen som er oppbyggende for den som taler. Kan det være en parallell til det Paulus sier i Romerbrevet 8? «På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord.» (Romerbrevet 8:26)

Jeg begynte å tale i tunger da jeg var 10 år. Jeg er sikker på at det har hjulpet meg mer enn jeg selv forstår, men særlig i to kriser i livet har jeg opplevd at tungetale har vært eneste måten for meg å uttrykke for Gud det som var på mitt hjerte.

Om vi ser bort fra detaljene, så er Paulus store poeng at tungetale ikke er den viktigste gaven – men at profeti står over tungetale, fordi den bygger opp menigheten. Dette er en påstand som kommer tilbake mange ganger i teksten, og jeg tror at man kan sette dette som rubrikk for hele kapittelet: «Se til at deres samlinger er til oppbyggelse for de som samles». Uansett hva man har for syn på tungetale, profeti og uttydning – så er dette Paulus undervisning. Våre samlinger betyr ingenting hvis de ikke er til oppbyggelse. En påstand til ettertanke.

 

Vers 6: Sett nå, søsken, at jeg kommer til dere og taler i tunger. Hvilken nytte har dere av det, hvis jeg ikke samtidig gir dere åpenbaring, kunnskap, profeti eller lære?

Paulus måte å ta eksempel på er interessant. Han drar ut menighetens beteende til sin spiss. Hva skjer hvis vi slutter å tale forståelig til hverandre? Er det Åndens verk? Kanskje var det argumentet: «Vi må bli mer fylt av Ånden! Tale mer i tunger! Slipp kontrollen, og la Ånden ta over!» Men Paulus sier at veien fremover ikke går gjennom å bli uforståelige marionetter, men gjennom å søke å formidle det som bygger opp. Åpenbaring, kunnskap, profeti og lære.

 

Vers 7 til 9: På samme måte er det med livløse instrumenter som fløyte eller harpe. Hvis det ikke er forskjell på tonene deres, hvordan kan en da oppfatte hva som blir spilt? Og gir trompeten et utydelig signal, hvem gjør seg da klar til kamp? Slik er det også med dere: Bruker dere ikke tungen til å tale tydelig, hvordan kan en da oppfatte hva som blir sagt? Da snakker dere bare ut i luften!

Her tror jeg at det er viktig å ikke dra Paulus’ bilde for langt. Det han taler om er altså at tydelighet i budskap leder til oppbyggelse av menigheten. Akkurat som et musikkstykke blir uforståelig om det ikke finnes distinkte toner, eller et utydelig trumpet-signal skaper forvirrede soldater – så blir menigheten uten tilvekst om det ikke finnes en undervisning som man kan dra nytte av.

 

Vers 10 til 12: Ingen vet hvor mange språk det finnes i verden, og alle språk har sin mening. Men dersom jeg ikke kan språket, blir jeg en fremmed for den som snakker det, og han blir en fremmed for meg. Slik er det også med dere. Når dere nå legger så stor vekt på åndsgavene, så søk å bli rike på gaver som bygger opp menigheten!

Paulus poengterer det igjen, og vi bør gjøre det også: Åndens gaver skal bygge opp menigheten. Det er Åndens mål. Spør deg selv om det er ditt mål …

 

Vers 13: Derfor må den som taler i tunger, også be om å kunne tyde det.

Nok et tegn på at tungetale ikke er et jordisk språk – det kreves et bønnesvar fra Gud for å kunne tyde det som sies. Men det er ikke det som er Paulus poeng – han underviser egentlig ikke om hvordan tungetale fungerer – men han ønsker å forklare for oss at Ånden vil bygge opp menigheten, og alt som ikke gjør det, er feilrettet.

 

Vers 14: For hvis jeg ber og taler i tunger, er det ånden min som ber, men forstanden har ingen nytte av det.

Nok et hint om hva tungetale er. Det er ånden (eller Ånden) som ber, uten at forstanden er inne og bearbeider det som sies – på godt og ondt.

 

Vers 15: Hva skal jeg så gjøre? Jo, jeg skal be med ånden, men også med forstanden; jeg skal lovsynge med ånden, men også med forstanden.

Vi vil nok gjerne at Bibelen skal gi oss enkle «ja eller nei»-svar på alt. Det er slitsomt når det oppfordres til balanse. Ånd og forstand skal samarbeide for det ene store: Å tilbe og lovsynge Gud.

 

Vers 16 og 17: Hvis du holder takkebønn i din ånd, hvordan kan da den som ikke er fortrolig med dette, si «amen» til din bønn? Han skjønner jo ikke hva du sier. Du holder nok en god takkebønn, men ingen andre blir oppbygd av det.

Enda et hint om hva tungetale er. Det er takkebønn i Ånden. Og så får vi lære oss noe om hva bønn i fellesskapet skal være: Det skal være noe som alle kan høre, forstå og si sitt «amen» til.

 

Vers 18: Jeg takker Gud for at jeg taler mer i tunger enn noen av dere.

Når var det da Paulus talte i tunger? Hvis han var så usikker på nytten av å be når de kom sammen, så vil jeg tro at tungetale var noe han drev med da han gikk på sine reiser, jobbet med sine telt eller ellers var i sin ensomhet. Et beteende til etterfølgelse.

Vers 19: Men når menigheten er samlet, vil jeg heller si fem ord med forstanden så jeg også kan lære andre noe, enn tale tusenvis av ord i tunger.

Det er så utrolig mye viktigere å være fokusert på å oppbygge andre når vi kommer sammen, at vi kan la fokuset på oss selv ligge for et øyeblikk. Fem forstandige ord. Det blir en bra preken det.

 

Vers 20: Mine søsken, vær ikke uforstandige som barn! Vær små i ondskap, men fullvoksne i forstand.

En kristen lar sin forstand utvikles, men lar sin ondskap stoppe i veksten. Hvem som vokser og hvem som blir underernært – det er avhengig av hvem vi gir føde …

 

Vers 21: Det står skrevet i loven: På andre språk og med fremmede tungemål skal jeg tale til dette folket, men enda vil de ikke høre på meg, sier Herren.

Dette er et sitat fra Jesaja 28:11-12. Tanken er at Gud vil formidle sitt evangelium for sitt folk, og at han skal gjøre det gjennom folk med «fremmede tungemål». Det var så opp ned å tenke seg at Gud skulle åpenbare seg for og tale gjennom hedninger, at noe slikt ville blitt forkastet.

Vers 22: Derfor er tungetalen et tegn, ikke for de troende, men for dem som ikke tror. Og den profetiske tale er ikke for dem som ikke tror, men for de troende.

Tungetalen var altså et tegn for jødene som ikke trodde. Men for de som hadde tatt imot evangelium var profetisk tale et middel til oppbyggelse.

 

Vers 23: Om nå hele menigheten kommer og er samlet og alle taler i tunger, og utenforstående eller ikke-troende kommer inn, vil de ikke da si at dere er gått fra forstanden?

Det er nok av mennesker som mener at evangelium er en dårskap. Men vi er ikke kalt å gjøre det ekstra vanskelig for mennesker å ta imot budskapet, gjennom at vi gjør det unødvendig vanskelig å forstå. Tanken er at de som er uforstående eller ikke-troende skal møte et klart og forståelig budskap i menighetens samling, som også neste vers sier.

 

Vers 24-25 Men hvis alle taler profetisk når en av disse kommer inn, da vil han kjenne seg avslørt og dømt av alle; hans innerste tanker kommer for dagen. Han vil kaste seg ned med ansiktet mot jorden, tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig blant dere!

Dette er målet – at mennesker skal tilbe Gud og se at Gud er til stede i sin menighet. Det skjer gjennom at Ånden virker i mennesker, og at de taler et klart og forståelig budskap. Ånden avslører og åpenbarer menneskers tanker, men ikke for å skjemme ut noen, men for å kalle dem til tilbedelse. Det er samlingens mål.

Vers 26: Hva mener jeg da, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp.

Paulus blir enn mer praktisk i disse versene. Han taler inn i en spesifikk situasjon og til en spesifikk menighet. Men hans hovedpoeng er ikke til å ta miste på: Alt som skjer i menigheten skal tjene til oppbyggelse. Og dette skjer tydeligvis best gjennom mangfold. Alle deltar, og de gjør det på forskjellige måter.

Vers 27 til 31: Taler noen i tunger, skal det ikke være mer enn to eller i høyden tre hver gang. De skal tale én om gangen, og det skal være én som tyder. Hvis det ikke er noen til å tyde, skal den som taler i tunger, tie når menigheten er samlet. La ham tale for seg selv og for Gud. La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier. Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, skal den første tie. For dere kan alle tale profetisk, men én om gangen, slik at alle kan lære og alle bli oppmuntret.

Det er veldig vanskelig å skulle skape en universell liturgi av det Paulus tegner her, og jeg tror heller ikke at det er hans ønske. Han taler til menigheten i Korint og gir dem praktiske anvisninger på hvordan de kan ordne sine møter slik at de oppnår det som er målet: «at alle kan lære og alle bli oppmuntret». Han tegner et bilde av gjensidig respekt for de som har noe å formidle, å sette andre før seg selv, og at alle skal ha oppbyggelsen som mål, ikke egen prestisje.

Vers 32 og 33a: Enhver profet har herredømme over sin profetånd, for Gud vil ikke uorden, men fred.

Dette er noe som mange karismatiske kristne bør tenke på. Det finnes ingen ukontrollert ekstase i Åndens verk. Om du vil være stille, fordi det ikke passer å snakke akkurat nå – så går det helt fint. Gud er ikke kaoset og uordens Gud.

 

Vers 33b til 35: Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier. Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten.

Uansett hvor man står i spørsmålet om kvinnelige pastorer og eldste, eller kvinnelige lærere i menigheten – så synes jeg likevel at én ting er klar: Disse versene handler ikke om at kvinner ikke skal undervise, profetere eller ellers tale i menigheten. Hvordan kan jeg si det? Vel, for det første er det ikke første gangen i teksten som «tie» brukes. Vers 28 sier at tungetalere skal tie når det ikke er uttydere til stede. Vers 30 sier at den som profeterer skal tie hvis noen får en åpenbaring. Det virker altså handle om å holde orden i menigheten gjennom å kontrollere sine impulser. Vers 34 sier at det som kvinnene i Korint forstyrret samlingen med, var spørsmål. Mye taler for at det handlet om kvinner med lav eller ingen utdannelse, som hadde mange spørsmål angående det som ble sagt, og forstyrret møtet med sine spørsmål.

Det står ikke at kvinner ikke skulle profetere, undervise, tale i tunger eller lignende. Det står at de ikke skal tale, og at hvis de vil spørre om noe, så kan de spørre sine hjem – etter samlingen.

Vi har en annen kulturell situasjon for kvinner i dag. Det er ikke samme skille i utdanningsnivå eller sosial status, og det er viktig å ta med den kulturelle konteksten for å forstå hva som er Paulus mål med teksten. Det handler ikke om å begrense hvem som får undervise, men å begrense uorden i samlingene.

 

Vers 36-38: Var det kanskje fra dere Guds ord gikk ut? Er det bare til dere ordet er kommet? Hvis noen mener seg å være profet eller ha åndsgaver, så skal han vite at det jeg skriver, er et Herrens bud. Den som ikke godtar dette, blir selv ikke godtatt.

Paulus bruker sin autoritet og kunnskap fra andre menigheters praksis for å rettlede menigheten i Korint. De er et legeme, og det er klokt av Korinterne å lære seg av andre.

 

Vers 39 og 40: Derfor, mine søsken: Vær ivrige etter å tale profetisk, og hindre ikke tungetale. Men la alt gå sømmelig og ordentlig for seg!

Paulus slutter som han begynte – med en oppfordring om å være ivrig. Men med et viktig tillegg: Sømmelighet og orden. Det er det dette kapittelet har lært oss, å bruke de gaver vi har fått av Ånden med sømmelighet og orden, slik at menigheten blir oppbygget og ikke-troende begynner å tilbe Gud. Det er en bønn så viktig som noen.