Oppstandelseslivet

 Skal vi lese? 1. Korinterbrevet 15:20-58

Ingenting er så ille at det ikke er godt for noe. Vi skal kanskje være glade at noen i Korint hadde fått for seg å nekte for at det finnes noen oppstandelse, for ellers hadde vi kanskje ikke fått dette fantastiske kapittelet.

Det er et langt kapittel, og denne teksten handler om den siste delen av kapittelet.

 

Vers 20: Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn.

Etter en mengde «hvis», så kommer nå et «men». Siden vi har gode bevis gjennom de troverdige vitnene til Jesu oppstandelse, så trenger vi ikke å tvile på Jesu oppstandelse. Og hvis han er oppstanden, så finnes det virkelig en oppstandelse. Paulus kaller Jesus for «førstegrøden». I følge 3. Mosebok 23:10-11 så skulle Israels folk bære fram et offer av førstegrøden på den første dagen etter sabbaten i påsken – det vill si samme dag som Jesus oppsto fra de døde. Antagelig er det derifra Paulus har tanken å kalle Jesus for «førstegrøden». Førstegrøden var den delen av høsten som man ga til Gud, og den ga løfte om at det skulle komme en annen høst, akkurat som Jesu oppstandelse gir løfte om en kommende oppstandelse.

 

Vers 21-22: Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.

Adam var en representant for menneskeheten i Edens hage, og hans valg fikk konsekvenser for hele menneskeheten. Han står som modell og mønster for alle mennesker. Og på samme måte som døden kom gjennom Adam, så har livet kommet ved Jesus.

 

Vers 23-24: Men hver i sin tur: Kristus er førstegrøden. Deretter, ved hans gjenkomst, følger de som hører Kristus til. Så kommer slutten, når han overgir sin kongsmakt til Gud, sin Far, etter at han har tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter.

Paulus sier att dette er «slutten», altså målet. Det greske ordet er telos, som handler om at ting når sin fullbyrdelse. Paulus sier at målet med alle ting er at Gud skal få all «kongsmakt», og at veien til dette målet er at Kristus står som seierherre over alle makter, myndigheter og krefter – det vil si alle åndsmakter som styrer menneskeheten mot ondskap.

Rekkefølgen er altså: Jesu død – oppstandelse – oppstandelsen til de som hører Kristus til – tilintetgjørelsen av alle makter – overrekkelsen av kongsmakten til Faderen.

 

Vers 25-26: For han skal være konge helt til Gud har lagt alle fiender under hans føtter. 26 Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden.

Gudsrikets store fiende er døden, ødeleggeren helt siden fallet i Edens hage. Paulus’ argument er at i Kristus blir Adams fall gjenopprettet. Adam skulle regjere over jorden og overgi seg helt til Gud – men det skjedde ikke. Dette kommer tydeligere frem i kommende vers.

 

Vers 27: For alt la han under hans føtter. Når det står alt, er det klart at Gud er unntatt. Det er jo Gud som legger alt under ham.

«Alt la han under hans føtter» er et sitat fra Salme 8 – og det er viktig. I Salme 8 tales det om mennesket som Gud har skapt, og det sies at selv om han er gjort mindre enn englene, så har Gud kronet ham med makt og ære, og at alle ting er underlagt ham. Men det virker som at Paulus bruker dette om Jesus? Handler det ikke om mennesker, og fremfor alt Adam? Nok en gang virker det tydelig at Jesus er en ny Adam, et nytt menneske – som blir det menneske som Adam var tenkt å være.

 

Vers 28: Men når alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg Gud, som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle.

Det endelige målet er at Gud skal være alt i alle. Dette er for stort for å forske i her og nå – men Westminister Confession uttrykker det slik: «Menneskets store mål er å ære Gud og glede seg i ham i all evighet.» (min oversettelse).

 

Vers 29: Hvorfor lar noen seg døpe for de døde? Hvis de døde ikke står opp, hvorfor lar de seg da døpe for dem?

Akk, kunne jeg fortelle deg hva Paulus mener med dette verset. Altså – hans poeng er klart, men hva mener han med at noen lar seg døpe for de døde? Før du sier at «det er jo helt åpenbart!» så betenk at det ifølge bibelforsker-forskere finnes et sted mellom 40 og 200 fortolkninger av dette verset. Men det finnes to hovedteorier: 1. Det handler om at noen lot seg døpe for troende som ennå ikke var døpt før de døde. 2. Det handler om at noen ble frelst og døpt for å få møte sine kjære i evigheten.

Det skal sies at Paulus sier at det er «noen» som gjør dette, og at han hverken rekommanderer eller fordømmer handlingen. Men han sier at det blir meningsløst å gjøre det, dersom de døde ikke oppstår – og det er hans poeng.

 

Vers 30-32a: Og hvorfor utsetter vi oss da for fare hver time på dagen? Ja, mine søsken, jeg dør hver dag, det er like sant som at jeg er stolt av dere i Kristus Jesus. Var det bare med et rent menneskelig håp jeg kjempet mot ville dyr i Efesos, hva godt hadde det tjent til for meg?

Paulus hadde ofret seg selv på alle mulige måter for menigheten. Han hadde muligheten å leve et bedagelig liv – men han kjempet for noe som var større enn alt, nemlig å nå frem til oppstandelsen og å få se Gud bli alt i alle. Dette er selvsagt ikke et bevis for at oppstandelsen er sann – men et bevis for at Paulus trodde det helt og fullt – og han selv sa at denne overbevisningen grunnet seg i et personlig møte med den oppstandne.

Paulus kjempet antagelig ikke mot faktiske ville dyr i Efesos, men han bruker dette som et bilde på den dyriske motstanden fra mennesker som han opplevde.

 

Vers 32b: Hvis de døde ikke står opp, så la oss spise og drikke, for i morgen dør vi!

Det siste er et sitat fra Jesaja 22:13 og referer også til Predikeren 2:24 og 9:7-10, som handler om meningsløsheten i livet uten Gud og oppstandelsen. Det finnes ingen objektiv grunn for moral, oppofring eller kjærlighet uten oppstandelsen.

Vers 33: La dere ikke føre vill! «Dårlig selskap ødelegger gode vaner.»

Dette er et sitat fra forfatteren Menander og hans komedie Thais. Det var altså et vanlig forekommende ordspråk. Faren for vennene i Korint var at de fikk influenser fra utenforstående filosofier eller falske lærer som florerte i menigheten som truet å ødelegge dem.

 

Vers 34: Våkn opp av rusen for alvor, og synd ikke! Noen av dere kjenner ikke Gud. Det er en skam for dere at jeg må si det.

Det virker som at vi her får noe av motivet for hvorfor mennesker i Korint mente at det ikke var noen oppstandelse – det gjorde det lettere å leve et liv i fyll og synd, uten å søke Gud.

Jeg sa at målet er at Gud skal bli alt i alle. En annen måte å si det på er at målet er å kjenne Gud, og glede seg i ham. Derfor var denne mangelen på kunnskap så allvorlig.

 

Vers 35: Men nå vil vel noen si: «Hvordan står de døde opp? Hva slags kropp har de?»

O ja, Paulus – det spør de. «Er Jesus en zombie?» har jeg hørt folk si. Hvordan skal vi oppstå? Skal vi være vandrende lik, eller skal vi være de samme som vi er nå? Er himmelen befrielse fra den fysiske kroppen, eller er det noe annet?

 

Vers 36: Du uforstandige menneske! Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør.

Tydeligvis er vi som lurer på dette uforstandige. Det finnes noe så enkelt og tydelig i oppstandelsen at vi burde skjønne det intuitivt – eller i hvert fall dersom vi leser Skriften og tenker etter.

Paulus bruker et bilde fra botanikken: Når du sår noe, så må det dø først. For at vi skal oppstå, må vi først dø. Og han fortsetter det bildet:

 

Vers 37-38 Og det du sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag. Gud lar det få den skikkelse som han vil, hvert enkelt slag får sin egen skikkelse.

Det som såes, er et nakent korn – og opp fra det kommer noe helt annet. Eller? Nei, ikke helt annet. Det er samme. Men likevel ikke. Si til en eikenøtt hva en eik er, eller til en stein i et eple hva et epletre i full blomst på våren er. Eikenøtten bærer på en måte eiken i seg – men de er likevel utrolig ulike. Det er like meningsløst å si at «Eiken er eikenøtten» som å si «Eiken er ikke eikenøtten». Slik er det tydeligvis med oppstandelseskroppen også. Og Paulus forklarer videre, med et annet bilde fra naturen:

 

Vers 39: Ikke alt kjøtt er av samme slag. Det er ett slag hos mennesker, ett hos fe, ett hos fugl og ett hos fisk.

Fra flora til fauna. Nå underviser Paulus om forskjellige kjøtt. I oppstandelsen får man altså en menneskelig kropp – men med en annen sammensetning, tilpasset for det evige livet. Fisk er tilpasset havet, fugler er tilpasset luften, mennesker er tilpasset jorden. Men oppstandelsen er tilpasset det nye livet på en ny himmel og en ny jord – i all evighet.

 

Vers 40-41: Og det finnes himmelske kropper og jordiske kropper; de himmelske har én glans, de jordiske en annen. Én glans har solen, en annen har månen og en annen igjen har stjernene. Ja, én stjerne skiller seg fra en annen i glans.

Poenget er at akkurat som solen har en herlighet – så har jordiske og himmelske kropper forskjellig herlighet.

 

Vers 42-44a: Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp.

Dette er forskjellen mellom det som blir sådd og det som oppstår. Om det er sant – så vil vi få kropper som er tilpasset fellesskapet med Gud i all evighet.

Det er verdt å nevne at Bibel 2011 har en ganske fri fortolkning av den siste setningen. På gresk står det om to adjektiv psychikon (sjelelig) og pneumatikos (åndelig). Hvordan skal man forstå disse to adjektiv som beskriver den nåværende og den kommende kroppen? Jehovas vitner mener at oppstandelseskroppen er en ånd – altså ikke fysisk. Men det virker ikke som at det er Paulus poeng. I stedet bruker han nok adjektivene på samme måte som i kapittel 2, der han sier at vennene i Korint ikke var «åndelige», men «kjødelige». Det handler altså om orientering og hva man lever for – ikke hva kroppen er sammensatt av.

 

Vers 44b-45: Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp. For slik står det skrevet: 45 Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv.

Paulus kommer tilbake til Adam, og forholdet mellom ham og Kristus. Adam tok imot livspust fra Gud og ble et levende menneske – en sjel. Men forskjellen er den at «Den siste Adam», Kristus, ble en livgivende ånd. Han har altså liv i seg selv, og kan gi det livet til andre.

 

Vers 46: Det åndelige var altså ikke det første, men det sjelelige. Deretter kom det åndelige.

Hvorfor sier Paulus dette? Kanskje for å si noe om den platoniske tanken at det fysiske ikke er det virkelige, men at det finnes en idealverden som vår verden bare er en fysisk skygge av. Paulus er ikke en etterfølger av Platon i denne teksten, for han ser ikke det fysiske som en fiende, men som en begynnelse på det nye – foreningen mellom himmel og jord, ånd og kropp.

 

Vers 47-48: Det første mennesket var fra jorden og skapt av jord, det andre mennesket er fra himmelen. Slik det første jordiske mennesket var, slik er også de andre jordiske. Og slik den himmelske er, slik skal også de himmelske være.

Paulus virker gjøre en distinksjon mellom «Den første Adam» kontra «Den siste Adam» i vers 45, og i dette verset mellom «Det første mennesket» og «Det andre mennesket». I dette verset handler det om at Jesus er en ny type menneske – det oppstandne mennesket.

 

Vers 49: På samme måte som vi har båret det jordiske menneskets bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde.

Vi er skapt i Guds bilde – men som regel har vi bare båret rundt på det jordiske menneskets bilde. Men i oppstandelsen skal vi bli Jesus like, og bære hans bilde på en fullkommen måte.

 

Vers 50: Men det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.

«Kjøtt og blod» var på Paulus’ tid en vanlig måte å referere til den dødelige kroppen. Den kropp vi har nå kan ikke gå inn i Guds rike helt og fullt. Derfor må vi bli bærere av Kristi liv i våre liv, slik at vi kan oppvekkes med ham.

 

Vers 51: Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles,

En hemmelighet? I Paulus’ vokabular betyr en hemmelighet (gr. mysterion) noe som har vært skjult, men nå er blitt åpenbart – enten i lys av Jesu fullbrakte verk, eller gjennom en direkte åpenbaring til apostelen fra Gud.

Hemmeligheten som Paulus kan fortelle dem er at ikke alle skal dø – men Gud kommer bryte inn i historien på en verdensomveltende måte. Han fortsetter:

 

Vers 52: brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet.

Denne forvandlingen skal skje i et øyeblikk (gr. atomos, «udelbar tid»). En basunlyd skal kalle de døde til oppstandelse og de levende til forvandlingen. Jeg skal ikke gå inn på spørsmålet om hvor dette «siste basunstøt» befinner seg i eskatologien, for jeg tror at Paulus’ poeng er å påpeke at oppvekkelsen av de døde og forvandlingen av de levende skal skje i samme øyeblikk.

 

Vers 53: For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet.

Vi må forvandles for å kunne ta del av den åndelige virkelighet som kommer. Udødelig og uforgjengelig.

Vers 54-55 Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?

Til slutt skal hele Skriften bli oppfylt, også det som Jesaja 25:8 sier. Når apostlene siterer noe fra Skriften, så slå det opp og les det! Teksten i Jesaja 25 er fantastisk, og taler om Guds ønske om å samle mennesker til seg selv, og overvinne døden.

Han siterer også Hosea 13:14, som er satt i en sammenheng der Gud i omsorg og ufeilbar kjærlighet elsker «Efraim» (annet navn for Israel) som sin egen sønn – og da kan ikke en gang døden gjære om intet Guds plan.

 

Vers 56: Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven.

Det som gir døden makt, er synden. Slik var det for Adam og Eva – og slik er det i dag. Men dødens makt over mennesket skal ikke få siste ordet.

Vers 57: Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!

Seieren kommer gjennom Jesus vår konge. Hans seier er vår seier. Enhver preken (kapittel 15 tar absolutt formen av en preken) kommer frem til dette: Jesus er konge!

 

Vers 58: Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig for Herren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves.

Og enhver preken avsluttes med en applikasjon. Hva betyr alt dette for oss i dag? Hvordan kommer mitt liv se ut om jeg tror at Jesus er seierherre over døden? Jo, jeg vil arbeide raust for Herren, og jeg kommer behandle mitt arbeid som meningsfullt når det er gjort for Herren. Det er å leve oppstandelseslivet allerede nå.