Hvilken Bibel? Del 2

Har du noen gang sammenlignet to Bibel-oversettelser og sett at en av dem har et vers eller et ord som den andre ikke har? Hva er det for noe? Hvor kom verset fra? Eller hvor ble det av?

Observér at denne artikkelen utelukkende handler om tekstvariasjoner i Nye Testamentet.

Da jeg var 15 år fikk jeg en litt eldre venn som leste bibelen på gresk og som kunne masse ting om Bibelen. Jeg hadde en million spørmål til ham, og han vekket en interesse i meg som jeg bærer til den dag i dag. Et resultat av denne interessen var at jeg begynte å samle på Bibler. Jeg ønsket meg alle oversettelser på alle språk jeg kunne forstå det minste av. Jeg tenkte at dersom jeg leste dem alle, så ville alle de forskjellige oversettelsene gi meg en unik innsikt i ordet.

Det var til viss del sant – og det finnes fortsatt ingenting jeg liker mer enn å åpne og lese en ny Bibel – men samtidig vet jeg i dag at de aller fleste Bibel-oversettelsene er «skuffende» like hverandre. Jeg trodde at det fantes hundre måter å oversette en tekst på; men det viste seg at jo mer seriøse oversetterne var, og jo flere som hadde bidratt med kunnskap til arbeidet, jo mer like var oversettelsene. Forskjellene handlet som regel om detaljer, ikke de store trekkene.

Når det er sagt, så kan jeg ta alle mine Bibler og dele inn dem i tre kategorier. Kategorier som jeg vil tro at mange bibellesere ikke reflekterer over, og som heller ikke er synlige ved første øyenkast. De tre kategoriene er:

1. Bibler som utgår fra Textus Receptus' greske tekst.
2. Bibler som utgår fra majoritetslesningen av de greske tekstene.
3. Bibler som utgår fra den eklektiske metoden for valg av foretrukne tekster.

Om du aldri har hørt om disse tre kategoriene, så skal jeg ta meg litt tid til å forklare dem.

Reformasjonen og Textus Receptus

Novum Instrumentum,
Erasmus' greske og latinske tekst.

Under mange hundre år ble det stort sett brukt én bibeloversettelse i Den Katolske Kirken. Den ble kalt for Biblia Vulgata, og bygget på et arbeid av kirkefaderen Hieronymus (347-420) som oversatte Bibelen fra hebraisk, arameisk og gresk til latin.

Så kom renessansen, og med den parolen ad fuentes (til kildene) med et ønske om å gå til antikkens røtter. På den kristne arenaen så steg det et rop fra reformasjonen, som rørte seg om å komme tilbake til urkristendommen. Under den spede begynnelsen av reformasjonen arbeidet en mann som het Erasmus av Rotterdam (1466/1499-1536) på en ny oversettelse av NT fra gresk til latin. Man var helt enkelt ikke fornøyd med Biblia Vulgata. Til sin disposisjon hadde han en håndfull greske manuskript, som han satte sammen til en sammenhengende tekst, og med den som utgangspunkt lagde han sin nye latinske oversettelse.

Erasmus' greske og latinske tekst, kalt Novum Instrumentum, startet en bølge av revideringer og nye varianter av denne teksten, av teologer som Stephanus (1503-1599) og Theodore Beza (1519-1605).

Disse forskjellige utgavene, som senere er blitt kalt for Textus Receptus (den mottatte/erkjente teksten), ble brukt som grunnlag for reformasjonens bibler, slik som Luthers Bibel (tysk), King James Version (engelsk), Christian IIs nytestamente (dansk) og Gustav Vasas bibel (svensk).

I dag er ikke Textus Receptus (heretter TR) veldig mye brukt, rett og slett fordi veldig få anser teksten for å være den som er nærmest grunnteksten. Men det finnes oversettelser slik som Bibelen Guds Ord (norsk), Reformationsbibeln (svensk) og faktisk også den populære spanske Reina Valera som bygger på TR.

De som argumenterer for TR som den rette greske teksten sier ofte at Gud direkte eller indirekte ledet Erasmus og de andre forskerne til å velge de riktige manuskriptene og gjøre de riktige tekstkritiske valgene, slik at reformasjonen skulle få det sanne og uforfalskede Guds ord.

Hvordan vet jeg om min Bibel bygger på TR? Det letteste er nok å slå opp 1. Johannes 5:8 (kalt Comma Johanneum). I de fleste bibler står det: «Det er tre som vitner: Ånden, vannet og blodet, og disse tre er enige». En Bibel basert på TR vil derimot si noe som følgende: «Det er tre som vitner i himmelen: Faderen, Ordet og Den hellige Ånd, og disse tre er et. Og det er tre som vitner på jorden: Ånden, vannet og blodet, og disse tre er enige.»

Denne treenighets-teksten finnes ikke i noen greske manuskript før 1400-tallet, og er med aller største sannsynlighet et senere tillegg. Comma Johanneum fantes heller ikke i Erasmus to første utgivelser av Novum Instrumentum, men ble lagt til i den tredje utgivelsen.

Majoritetsteksten

Faksimile fra Codex Alexandrinus,
en av de eldste og viktigste håndskriftene av NT.

Samtidig som man i den Katolske Kirken brukte Biblia Vulgata, så brukte man i den østlige kirken – dvs. i det bysantinske riket – den greske teksten. Den teksttradisjon som oppsto der kalles for Majoritetsteksten, eller Den bysantinske teksten. Under det ottomanske rikets utbredelse flydde mange kristne fra Østromerriket, og tok med seg sine manuskript til vest. Det var noen av disse som Erasmus brukte.

I dag har vi mange hundre – for ikke å si tusener – av håndskrifter fra denne delen av verden. Man kan derfor sammenligne dem med hverandre, og få en idé av hva majoriteten av alle håndskrifter er enige i. Denne sammensetningen kalles for «Majoritetsteksten».

Majoritetsteksten (heretter Byz) har mange likheter med TR, siden de kommer fra samme tradisjon. De største forskjellene finner man i Johannes Åpenbaring, siden Erasmus bare hadde et manuskript å utgå fra, som dessuten manglet siste side som han ble nødt til å «tilbake-oversette» fra latin til gresk.

Byz ligger til grunn for en hel del av de tradisjonelle oversettelsene, slik som 1930-oversettelsen og Norsk Bibel 88/07.

De som foretrekker Byz argumenterer for at den østlige teksttradisjonen har bevart NT's tekst på beste måte, med nøyaktige avskriving i hvert eneste ledd. Argumentet kan også være att den tekst som forekommer flest ganger med største sannsynlighet også er den originale.

Hvordan vet jeg om min bibel bygger på Byz? En måte kan være å gå til Apostelgjerningene 8:37. Har du den i teksten i din bibel? Da har du mest sannsynlig en Byz-basert Bibel. Der står det: «Og Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn.» (1930-oversettelsen)

Denne tekstvarianten finnes ikke i de tidligste og beste manuskriptene av Apostelgjerningene, men det virker som at verset dukket opp ganske tidlig – kanskje så tidlig som under det 2. århundret. Forskere er stort sett enige i at verset ikke er originalt, men at det antagligvis dukket opp som et notat i noe manuskript, for siden å bli integrert i teksten.

Den eklektiske teksten

Det finnes en tredje metode for å finne ut hvilken tekst som er nærmest originalen. Den går ut på å bruke flere kriterier, dvs. stille flere forskjellige spørsmål.

Om man har to tekstvarianter, som f.eks. at det i en håndskrift står «Jesus er Herre» og i en annen «Jesus Kristus er Herre», så stiller man seg en rad spørsmål for å komme fram til hva som er den originale teksten. Det er spørsmål som:

1. Hvilken håndskrift er eldst?
2. Finnes det noe som indikerer at det er lett å hoppe over ordet – eller at det er lett å legge det inn?
3. Hva passer med forfatterens øvrige måte å skrive på?
4. Finnes det teologiske grunner for en senere avskriver å forandre teksten?

Kommitéen som arbeidet med Novum Testamentum Greace.
Bildet er fra 80-tallet.

Et slikt arbeid ligger bak den største og mest brukte greske teksten av alle: Novum Testamentum Greace (kjent som Nestle-Aland, nå i sin 28. utgave) – eller United Bible Society's Greek New Testament (nå i sin 5. utgave). Det er to utgaver av den samme teksten, men med forskjellig «publikum». Heretter kaller jeg denne teksten for NA.

NA foretrekker ofte de eldste håndskriftene over majoritets-teksten. Det betyr at papyrus fra 3. og 4. århundre spiller stor rolle, liksom de kjente Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus.

Derfor finnes det en del forskjeller mellom en bibel som bygger på Byz eller TR og en bibel som bygger på NA. Som regel handler forskjellene om små og ubetydlige ting, slik som om Jesus kalles for «Jesus», «Herren Jesus» eller «Herren Jesus Kristus». Generelt sett kan man si at Byz ofte har mer tekst enn NA. De som holder seg til den eklektiske metoden mener at dette kommer seg av at en senere avskriver var mer tilbøyelig tilå legge til ting enn å utelukke dem. Forsvarere av majoritetsteksten mener ofte det motsatte.

De fleste moderne bibler, slik som Bibelen 2011, Folkbibeln 2015 og New American Standard Bible bygger på NA.

Jeg foretrekker å bruke bibler som bygger på NA, rett og slett fordi den mest troverdige tekstforskningen ligger der. Samtidig pågår er spennende arbeid med en metode som heter CBGM (Coherency Based Genealogical Method) som i noen tilfeller har vist at den bysantinske teksten er mer opprinnelig.

Hva så?

Noen vil nok bli bekymret for disse tre tilnærmingene til Bibelens ord. Har jeg ikke Guds ord i min hånd? Er læren i fare? Kan jeg ikke tro på at Gud har inspirert den Bibel jeg har i dag?

Derfor vil jeg si noen ord til oppmuntring: Forskjellen mellom TR og NA er ikke veldig stor. I de fleste deler av teksten råder liten eller ingen tvil om hva som er den beste lesevarianten. I de fall der det finnes tvil, er det ingenting som kaster omkull noen teologisk tanke i Bibelen. Jesu inkarnasjon, guddom og menneskelige natur finnes i alle Bibler.

Man kan heller si at det omvendte er virkeligheten: Om to grupper av forskere, lingvister, eksperter på gresk og antikkens tekster ville satt seg ned med det kildematerialet som finnes i dag, så taler sannsynligheten for at de ville kommet opp med to tekster som var veldig like hverandre. Vi har helt enkelt nok av håndskrifter og kunnskap om hvordan de skal håndteres for å vite med aller største sannsynlighet akkurat hva apostlene skrev.

Og det burde vi takke Gud for.

Hva bruker du for Bibel? Hvilken av de tre metodene synes du er den riktige? Var dette en interessant artikkel? Skriv gjerne en kommentar nedenfor.